KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 2* Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

Kp.2

UMULIG

Umulig å bli vis

Uten å kjenne skriften.

Umulig å bli sterk,

Uten muskler og vilje.

Jeg regner med at solen vil lyse min sti,

Og føre meg frem til visdom.

Jeg ser etter varder

Og går etter spor – som er større enn mine.

Jeg går etter de som har gått her før.

Umulig å vite å vite om alle kommer fram

Til Edens hage, til paradis.

Men veien er lang, og stien er bratt.

Over fjell og myr vil jeg vandre,

Og se etter stjerner.

Til slutt vil jeg finne meg selv

I det nye landet.

RUSLER

Vi rusler rundt her på jorden

Og stifter bo.

Vi tretter med Gud og mennesker

Og går våre siste steg.

Vi klamrer oss til korset

Og håper på det beste.

Vi rusler med stav i hånden

Og klatrer til topps.

Vi lever og rusler i livet fra morgen til hanegal.

Døgnville går vi til alters

Og drikker den siste vin.

Vi lever på nåde.

MÅLET

Målet er å være sammen, kjenne kraften

I de nære bånd.

Så la oss være venner her på jord,

Sprenge grenser for å tjene ordet,

Bygge hus og veier - så vi kommer frem

Med alt vi har.

Hele slekten må se stjerner,

Følge elven frem til kilden.

Hele slekten må få nye øyner til å se

At målet er en gyllen hage

Med palmetrær, og frukt fra hele verden.

HAV

Havet er langt der ute.

Det har sine dyp å passe på.

Det ruller bedagelig og fint

I godværsdager,

Men brøler fælt når vinden setter inn,

Og det er høst.

Havet ligger lavt i terrenget

Og tar imot alle bekker og elver

Som snirkler seg frem.

Havet tar imot all verdens gråt og latter,

Og vugger oss i søvn

Den siste reis.

SOL

Solen lyser, samler krefter, gir oss nærhet, poesi.

Solen er vårt faste anker her i livet,

Og trøster med sin varme hånd.

Trærne våkner fra dvale,

Bjørnen våkner fra sitt hi.

Alt blir nytt når solen kommer frem

Og skaper liv.

Solen lyser i min stue, hybelen er ganske varm.

Jeg kan smile av en smule.

Kraften av ditt lys, som når oss over alt,

Fyller verden med sang.

Menneskene spirer som trær og blomster,

Og løfter sine hender.

Og kvelden kommer til sin tid

Og vugger oss i søvn på englevinger.

Solen lyser til sin tid

Og skaper liv.