KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 8 *Sigve Lauvaas

R. Larssen-ill.

8.

KLOKKER

Vi våkner

Og hører kirkeklokker.

Det sildrer fra en bekk.

Vi hører barnegråt og barnelatter

Fra en park i nærheten.

Vi våkner av fuglene,

Og klokkene passer tiden.

Solen er urviseren, og regnet

Gjør at vi kan leve.

Tidens klokke følger oss.

Vi våkner, og ser at solen skinner,

At trafikken begynner,

Og bakeren er på plass.

Det myldrer av liv over hele verden.

Maskineriet må ha næring,

Og solen gir energi til kropp og sjel.

For hvert sekund kommer nye krefter,

Og livets klokke tikker

Til hverdag og fest.

Kirkeklokken er som et hjerte.

Når klokken slår tolv slag er alt stille,

Og hvite vinger er føyet,

Og jorden er øde og tom

For en ny borddekning.

SOLEN LYSER

Solen lyser sakte, stille, fredfullt,

Og skaper nærhet.

Folk blotter seg for solen,

Som står der med sitt øye

Og følger oss dag for dag

Som en engel.

Solen lyser ute og inne,

Og holder alle hjulene i gang

Så vi kan stå opp hver morgen

Med sang og jubel.

Solen lyser som en blomst,

Og blomsten lyser som en liten sol

Fra en usynlig verden.

Og alle jordens mennesker kan fryde seg

Og slå ring om livet

Som en hellig skatt, en gave fra Gud.

ELV

Elven renner og danser og ler

Nedetter fjellet, bortetter dalen,

Og videre skrent i skrent til havet,

Som er det dypeste hull

Med irrganger og skjulte rom

Til store vannmasser,

Som fyller opp

Og gjør havet til en myr

Av uendelige dimensjoner.

Elven legger seg i havet i hundre år,

Og enda er der mye vann igjen.

Elven renner uavbrutt, samme veien,

Til samme adresse.

Den vil være sammen med sine egne,

Lenket sammen dråpe for dråpe

Til en fruktbar elv -

Som skaper liv over alle grenser.

Elven er en livsnerve, en blodåre

I kroppen, i kloden vår. 

Elven renner-ill.