KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 14 *Sigve Lauvaas

Monet-ill.

14.

JEG SER

Jeg ser deg, men du ser meg ikke.

Jeg møter deg i drømmer,

Men du vet det ikke.

Jeg sitter for meg selv – på en øde øy

Og har tusen minner.

Jeg ser livet som en kortstokk.

Det gjelder å tape eller vinne.

Jeg ser himmelen blå,

Og en vakker solnedgang.

Jeg ser skyer, og mennesker som strever

Og kjenner angst. Jeg ser elveleiet

Som en åre i landskapet. Det skaper liv

I landskapet. Og mennesker og dyr kan juble.

Jeg ser min elskede i horisonten.

Men, hvem ser meg?

Jeg ser ville blomster og lyng

Og trøster meg i vinden.

Jeg går min faste sti over fjell og vidder

Til Morialandet, hvor jeg kan hvile trygt.

HUSLY

På vidda finnes husly,

Om bare vi får vite hvor veien går.

Vidda er uendelig stor – med vierkratt

Og kronglebjørk.

Her trenger ingen sove ute.

Her er vinteren hard, og kulden

Strekker seg til bunns, som et søkke.

Men kvaliteten i naturen viser seg

Som en fasett, som en diamant,

Fra tusen sider.

Husly på Finnmarksvidda, i ørkenlandet

I det ville vesten – ønsker velkommen hjem.

Om vandreren går i tusen år

Finnes alltid et husly, en åpen dør.

ØYER

Øyer i havet

Er mangfoldige, rike på utsikt,

Rike på krefter og vind

Som stuper som fugler i havet

Etter dagens meny.

Noen øyer står sentralt

Og vokter norskekysten mot høye bølger.

Øyer er som mennesker.

Hvem vet om vi overlever når stormen raset

Og hele verden er imot oss?

Det fryktelige kan skje,

At jorden smuldrer

Og menneskene blir til støv igjen.

Øyer har sine beboere. Og fuglene lever fritt

Som gras og lyng.

Og små krokete trær roper med bøyde knær

Inn i stormen: Hold fast på grunnfjellet.

Ta vare på livet.

I BYEN

I byen bor en stor familie

Med hus på alle kanter. -

De har trafikk opp til ørene.

Og himmelen er tett med stjerner,

Som taler sitt språk.

Jeg vandrer som en flyktning,

Og ser inn store vinduer.

Alle har det bra, og alle har mat og klær

Til en stor skare – etterlatte

Som kommer til kysten med båt.

De søker et hjem, en ny vår,

Uten tårer.

HUNGER

Hungeren i Afrika er et gammelt fenomen

Som gjentar seg med jevne -

Og ujevne mellomrom.

Solen svinger, og menneskene driver sitt kveg

Til nye landområder, som samene.

Hungeren rammer menneskene, og noen dør

Av epidemi og sult.

Jeg står i et vindu mot Afrika og ser

At noe må gjøres.

Men hvem kan redde en hel verden, uten den ene?

Hvem kan lyse fred

Der slaveriet har slått dype røtter?

MÅNE

Krefter i måne og sol,

Bevegelser i havet.

Nærhet til elementene gir styrke.
Kroppen hilser månen med smil.

Månen skulle komme inn i rommet.

Den synger ved sengen min,

Og stjernene danser i speilet.

Jeg ser måne over alt, og drømmer

En vakker dag - med kone og bil.

Månen tiltrekker seg oppmerksomhet

Fra hele verden. -

Men vi har også et ansikt,

Og noen vil se oss en dag, en kveld

Som en ny måne, av kjærlighet.

Månen seiler over byer og land

Og synker i båten når dagen kommer.

Månen venter på sitt publikum

Til solen er gått ned i havet, og alt er stille.

Da tier også fuglene.

  

Foto-ill.