KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 4 *Sigve Lauvaas

Solnedgang ved Bodø-ill.

4.

SKUMRING

Skumringen fanger meg.

Verden gråner i mitt bilde.

Jeg hører drønn av hav.

Skumringen legger seg over landskapet.

Huset er dekket av hvite skjerf.

Verden gråner ved mine føtter,

Og alt liv forgår.

Skumringen kaller på døden

Og bølger i lidenskap.

Ansiktet blir dekket av aske

Og lyset skylles bort.

JORD

Jeg rører ved jorden.

Men ennå er jeg ung.

Under syngende stjerner

Danser min pike.

Jeg fester mitt blikk

På urviseren.

Tiden står ikke stille.

Jorden går rundt seg selv

Og forsker i rommet.

Jeg forsker i jord.

En dag skal vi feste navnet på fjell,

Og jorden er vitne.

Jorden er vugge og grav.

Når kokkene kimer,

Har jeg bare jorden igjen,

Og alt er stille.

  

FJORD

Fjorden er blank og fin,

Og ligger og bukter seg som en hval.

Den svømmer med buken opp

Og viser seg frem.

Husene lyser i landskapet,

I det bratte fjellet, der ingen når opp.

- Hjemløse gårder vil lyse fra jorden

Så lenge vi lever.

Fjorden er veien til oss.

Sjøen bølger inn fra havet,

Og roper i fjorden, roper fra fuglefjellet,

At nå er det vår.

Og turistene kommer

Og dekker fjorden med latter og sang

Fra dype lugarer.

- Snart er det sommer igjen.

Vi hilser solen med bål.

I BYEN

Jeg går helt anonymt i byen.

Ingen kjenner ansiktet, ingen ser meg

I gitteret av lys og høye hus, -

Som støtter seg til hverandre

Som gamle mennesker på vei til kirkegården.

Jeg er anonym,

Og ser skygger overalt.

Mine lepper er tørre. Jeg har ingen ord,

Men hviler mine tanker i byens larm -

Som jager meg til en park med trær og blomster.

Her er jeg også anonym,

Som en som har gått seg bort i mørket

Og leter etter et hjem.

Men ingen kjenner meg, ingen roper mitt navn.

Jeg kan gå her i hundre år, uten at noen vet det.

Jeg er anonym.

  

R.Larssen-ill.