KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 15 *Sigve Lauvaas

Træna-ill.

15.

SOLEN GÅR NED

Solen går ned i havet,

Og havet er dypt - som en grav.

Ingen kjenner morgendagen,

Men alle må planlegge. -

Ingenting er som før.

Skolebøker trykkes, og menneskene leser

Kapittel, og nye kapittel

Om historien, livet.

Alle kan skrive hva som har skjedd,

Men ingen vet tydelig hva som skjer.

Solen går ned, mennesker dør.

Nye mennesker fødes.

Den som lever får se historiens tegn 
Og under i en ny virkelighet.

I begynnelsen var ordet.

Og ordet kommer igjen og igjen.

En ny dag er vårt håp, vår grunnvoll.

En ny dag er vår skatt i livet.

DIKT

Jeg dikter noen ord sammen

Til en vev om stort og smått,

Og rammer inn alt til en bok

Om å ta vare på livet.

Jeg dikter om blåveis, og måne,

Og velger meg april.

Jeg dikter om snøen som falt i fjor.

Den ble til energi

For et majestetisk kraftverk.

Jeg dikter om båter på havet

Som driver med vinden.

Fattige kommer fra fremmede kyster

Og driver i land på en fjøl.

De har opplevd mye.

Jeg dikter om Petter Dass

Og Henrik Wergeland, som innstiftet dagen.

Jeg dikter om lyset som skinner på jord

Og vekker opp blomster og lyng -

Til et trivelig orkester

Som spiller for kongen og dronningen

Og de andre.

Jeg dikter om kjærlighet og politikk,

Og sier hva jeg mener.

Men mest dikter jeg om nærhet,

Og krefter som styrer livet.

Jeg dikter en sang om veien vi går,

Om båten på havet - og alle bølgene.

LENGSEL

Det er min lengsel

Å føde et nytt dikt hver dag,

Se stjerner i det blå

Og høre månen spille ved midnatt.

Jeg drømmer om Amerika, Australia,

Og noen ganger tenker jeg på Israel

Som en øy i havet

Med bølger på alle kanter.

Jeg lengter til en fredelig kyst,

Hvor jeg kan trekke båten i land

Og leve med hode, hender og føtter.

Jeg vil skrive mitt liv.

NAKEN KYST

Naken kyst, forblåst øy,

Strender som roper etter omsorg.

Klipper slipes, bølgene slår.

Rullesteinene på Jæren blir blanke

Og speiler seg i havgapet.

Når solen titter frem

Er kysten som en ny skapelse.

Den stråler som en naken kropp

Og bretter seg ut i all sin prakt.

Jæren er en selvlysende slette

Med hei, åkrer og vann.

Den gir oss et ansikt, en identitet

I språket som lever -

Og i menneskene som speiler landskapet.

R.Larssen-ill.