KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 15 *Sigve Lauvaas

Træna-ill.

15.

SOLEN GÅR NED

Solen går ned i havet,

Og havet er dypt - som en grav.

Ingen kjenner morgendagen,

Men alle må planlegge. -

Ingenting er som før.

Skolebøker trykkes, og menneskene leser

Kapittel, og nye kapittel

Om historien, livet.

Alle kan skrive hva som har skjedd,

Men ingen vet tydelig hva som skjer.

Solen går ned, mennesker dør.

Nye mennesker fødes.

Den som lever får se historiens tegn 
Og under i en ny virkelighet.

I begynnelsen var ordet.

Og ordet kommer igjen og igjen.

En ny dag er vårt håp, vår grunnvoll.

En ny dag er vår skatt i livet.

DIKT

Jeg dikter noen ord sammen

Til en vev om stort og smått,

Og rammer inn alt til en bok

Om å ta vare på livet.

Jeg dikter om blåveis, og måne,

Og velger meg april.

Jeg dikter om snøen som falt i fjor.

Den ble til energi

For et majestetisk kraftverk.

Jeg dikter om båter på havet

Som driver med vinden.

Fattige kommer fra fremmede kyster

Og driver i land på en fjøl.

De har opplevd mye.

Jeg dikter om Petter Dass

Og Henrik Wergeland, som innstiftet dagen.

Jeg dikter om lyset som skinner på jord

Og vekker opp blomster og lyng -

Til et trivelig orkester

Som spiller for kongen og dronningen

Og de andre.

Jeg dikter om kjærlighet og politikk,

Og sier hva jeg mener.

Men mest dikter jeg om nærhet,

Og krefter som styrer livet.

Jeg dikter en sang om veien vi går,

Om båten på havet - og alle bølgene.

LENGSEL

Det er min lengsel

Å føde et nytt dikt hver dag,

Se stjerner i det blå

Og høre månen spille ved midnatt.

Jeg drømmer om Amerika, Australia,

Og noen ganger tenker jeg på Israel

Som en øy i havet

Med bølger på alle kanter.

Jeg lengter til en fredelig kyst,

Hvor jeg kan trekke båten i land

Og leve med hode, hender og føtter.

Jeg vil skrive mitt liv.

NAKEN KYST

Naken kyst, forblåst øy,

Strender som roper etter omsorg.

Klipper slipes, bølgene slår.

Rullesteinene på Jæren blir blanke

Og speiler seg i havgapet.

Når solen titter frem

Er kysten som en ny skapelse.

Den stråler som en naken kropp

Og bretter seg ut i all sin prakt.

Jæren er en selvlysende slette

Med hei, åkrer og vann.

Den gir oss et ansikt, en identitet

I språket som lever -

Og i menneskene som speiler landskapet.

R.Larssen-ill.

KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 14 *Sigve Lauvaas

Monet-ill.

14.

JEG SER

Jeg ser deg, men du ser meg ikke.

Jeg møter deg i drømmer,

Men du vet det ikke.

Jeg sitter for meg selv – på en øde øy

Og har tusen minner.

Jeg ser livet som en kortstokk.

Det gjelder å tape eller vinne.

Jeg ser himmelen blå,

Og en vakker solnedgang.

Jeg ser skyer, og mennesker som strever

Og kjenner angst. Jeg ser elveleiet

Som en åre i landskapet. Det skaper liv

I landskapet. Og mennesker og dyr kan juble.

Jeg ser min elskede i horisonten.

Men, hvem ser meg?

Jeg ser ville blomster og lyng

Og trøster meg i vinden.

Jeg går min faste sti over fjell og vidder

Til Morialandet, hvor jeg kan hvile trygt.

HUSLY

På vidda finnes husly,

Om bare vi får vite hvor veien går.

Vidda er uendelig stor – med vierkratt

Og kronglebjørk.

Her trenger ingen sove ute.

Her er vinteren hard, og kulden

Strekker seg til bunns, som et søkke.

Men kvaliteten i naturen viser seg

Som en fasett, som en diamant,

Fra tusen sider.

Husly på Finnmarksvidda, i ørkenlandet

I det ville vesten – ønsker velkommen hjem.

Om vandreren går i tusen år

Finnes alltid et husly, en åpen dør.

ØYER

Øyer i havet

Er mangfoldige, rike på utsikt,

Rike på krefter og vind

Som stuper som fugler i havet

Etter dagens meny.

Noen øyer står sentralt

Og vokter norskekysten mot høye bølger.

Øyer er som mennesker.

Hvem vet om vi overlever når stormen raset

Og hele verden er imot oss?

Det fryktelige kan skje,

At jorden smuldrer

Og menneskene blir til støv igjen.

Øyer har sine beboere. Og fuglene lever fritt

Som gras og lyng.

Og små krokete trær roper med bøyde knær

Inn i stormen: Hold fast på grunnfjellet.

Ta vare på livet.

I BYEN

I byen bor en stor familie

Med hus på alle kanter. -

De har trafikk opp til ørene.

Og himmelen er tett med stjerner,

Som taler sitt språk.

Jeg vandrer som en flyktning,

Og ser inn store vinduer.

Alle har det bra, og alle har mat og klær

Til en stor skare – etterlatte

Som kommer til kysten med båt.

De søker et hjem, en ny vår,

Uten tårer.

HUNGER

Hungeren i Afrika er et gammelt fenomen

Som gjentar seg med jevne -

Og ujevne mellomrom.

Solen svinger, og menneskene driver sitt kveg

Til nye landområder, som samene.

Hungeren rammer menneskene, og noen dør

Av epidemi og sult.

Jeg står i et vindu mot Afrika og ser

At noe må gjøres.

Men hvem kan redde en hel verden, uten den ene?

Hvem kan lyse fred

Der slaveriet har slått dype røtter?

MÅNE

Krefter i måne og sol,

Bevegelser i havet.

Nærhet til elementene gir styrke.
Kroppen hilser månen med smil.

Månen skulle komme inn i rommet.

Den synger ved sengen min,

Og stjernene danser i speilet.

Jeg ser måne over alt, og drømmer

En vakker dag - med kone og bil.

Månen tiltrekker seg oppmerksomhet

Fra hele verden. -

Men vi har også et ansikt,

Og noen vil se oss en dag, en kveld

Som en ny måne, av kjærlighet.

Månen seiler over byer og land

Og synker i båten når dagen kommer.

Månen venter på sitt publikum

Til solen er gått ned i havet, og alt er stille.

Da tier også fuglene.

  

Foto-ill.

KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 13 *Sigve Lauvaas

Krefter og nærhet-ill.

13.

GRØNN JORD

Vi lever på en grønn jord,

Og blir gamle her.

Vi bygger høye hus,

Og lever i et karrierejag.

Vi reiser til en grønn øy

Og samler nye krefter.

Alle vil opp og fram.

Vi klatrer i trafikken.

Og livet har grønne fingrer.

Jorden er grønn og god,

Og taler fra sin høye sal

Om kornåkrer og moden frukt.

Vi lever i skyene, og passer på

At våren kommer til rett tid,

At trafikken går greit, -

Selv om bølgene er høye som hus.

Vi lever til høsten kommer.

Se, alt grønt og vakkert har sin tid,

Som mennesker.

Det er en tid for alt på jorden.

VISER VEI

Alle som lever

Viser vei for de som kommer

Som hjul på lasset.

Vi er plantet med røtter

Og står i stormen.

Vi strekker oss

Og viser ansikt som en veiviser.

Vi er som et lys, en varde langs veien,

Og peker mot den gylne porten.

Og Det store hvite fjellet

Åpner seg for alle ved morgengry.

VENDER

Jeg vender meg mot menneskene,

Og tenker mine tanker.

Jeg hører skrik, men ser ingen.

Jeg vender meg mot fjellene,

Og klatrer høyt -

For å se hele verden.

Jeg klatrer for å finne kilden.

Jeg erobrer naturen rundt,

Og vender meg til de innfødte.

Jeg får vite historien om lyset

Som krysser alle grenser.

Jeg vender meg til stjernene i rommet.

De taler all verdens språk

Og viser vei til livet.

Jeg vender meg til mitt hjemlands toner,

Og hører Grieg, Ibsen og Bull,

Som gjenerobrer sitt publikum.

Vi hører nasjonalsangen

Som pust av vår.

FJELL

Vi sitter på fjellet og ser innover dalen,

Vi ser små hus som frimerker

Oppover de bratte lier.

Fra fjellet går en buldrende foss

Som skaper krefter til lys for byen i det fjerne.

Fjellet lyser for store og små

Med tynne strenger i natten -

Fra stolpe til stolpe over store strekninger.

  

Fjellet taler med en mektig stemme.

Munnen er et anker. Ordene er som frø og korn.

Vi betrakter fjellet som en veiviser,

En bauta over levende og døde.

Fjellet er fredens og frihetens grunnvoll og lys.

Gjennom alle tider.

Foto-ill.

KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 12 *Sigve Lauvaas

En øy i havet-ill.

12.

JEG KLARER

Jeg klarer ikke helt

Å holde meg fast.

Jeg klarer å bevege meg.

Jeg kommer nærmere

Meg selv.

Jeg klarer å klatre

Under solen.

Jeg klatrer i grader og år.

Snart er jeg klar

For en høyere utdannelse.

Jeg klarer å se

Klippen i det blå.

Jeg klarer ufattelig mye,

Selv om jeg har mye å lære.

Jeg klarer å lese navnet

Og lytte til musikk

Fra Jerusalem.

Jeg ser ordene som venner

Som trenger beskyttelse

Og et sted å bo.

Jeg klarer å samle inn ord

Nok til en hel aften,

Til en bok om livet.

NATT

Dette er et dikt om natten

Som kom så altfor fort.

Denne natten gav meg næring

Til flere timers jobb

Og en god søvn.

Natten byr meg hånden sin,

Og jeg kan skrive fritt,

Mens snøfnuggene daler ned

På veien og i fjellet.

Jeg elsker å være våken

Når ordene kommer, veid og målt.

Ordene er som pust og ånd

Inn i vår tid.

Ordene er som bål i mitt indre,

Og vekker min sjel

Til nye dikt i landskapet.

VISDOM

Lær meg visdom.

La meg bli en klok mann.

Gi meg en flik av din kappe.

Løft meg fram.

Bær meg på vinger

Over havet.

Gi meg ord jeg kan pusse

Og forme til skip.

Gi meg et hav for livet,

Så jeg kan ro.

Gi meg et lys jeg skue

Som mitt evige kapell.

Gi meg din visdom, Herre.

Gi meg en ny ånd - i kveld.

SKRIFT

Skriften på veggen er tydelig.

Navnet lyser i muren.

Jeg stryker mine hender på veggen

Og kjenner konturer av ordene.

De hilser, og ønsker velkommen hjem.

I bøkene er skriften samlet.

Den lever mot alle odds.

Ordene lever som trær og gras,

Og vokser i vårt indre

Til en tekst om historien fra a til å.

Skriften forteller mitt liv

Og gir meg tyngdekraft og mot.

Den gir meg nærhet og omsorg

Og pleier min kropp.

Skriften er lys for min sti,

En bolig for sjelen.

Den tidløse vinden haster,

Og fjellet er bratt.

Skriften på veggen lyser

I mørke natt.

 

O.Garborg-ill.

KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 11 *Sigve Lauvaas

Foto-ill.

11.

STILLHET

Stillheten finnes i vår nærhet,

I landskapet, der vi bor.

Vi spiller fiolin, og strengene vibrerer,

Og vårt hjerte blir stemt.

I stillheten finner vi oss selv,

Og hører mange strenger i kvelden,

Og sovner i skjønn musikk -

Som lever og skaper stillhet i sjelen.

Stillhet er en sang for poeter

Og folk som føler bølger i rommet.

Stillheten legger seg over menneskene

Som har fred med Gud.

GÅTE

Det gåtefulle menneskene

I denne gåtefulle verden,

Løfter på ordene -

Og former sin egen klode.

Gåten med lyset og tiden

Og alt som holder liv i kroppen,

Gjør meg nysgjerrig.

Jeg undrer meg over begynnelsen,

Og ser ikke helt til verdens ende.

KLOSTER

Et kloster kommer imot meg.

Nærmere stillheten kommer ingen munk.

Med åpne øyne går de fra

Det omtåkete livet – til stillheten

I et gammelt kloster.

Jeg står utenfor og ser inn.

Klosteret føder stillhet.

Og stillheten er vårt speil gjennom livet.

Vi kan føle stillhet i mørke og lys,

Men mest av alt føler vi stillhet

Når fuglene synger til frokost

Og morgenbønn.

UNDRING

Vi har lov til å undre oss.

Om jeg blir lærer eller advokat,

Vil jeg undre meg over livet,

Og naturen rundt meg,

Og rommet som har plass til oss alle.

Jeg undrer meg over sangen -

Som er klokkeklar og ren som ordet

Fra en biskop.

Jeg undrer meg over musikken i fjellet

Som spiller til meg,

Og fossen som stryker fele

Til langt på natt.

Hver kveld sitter jeg i vinduet og ser

En øy i havet,

En båt som holder stand mot bølgene,

Og naust fra en gammel tid

Som ligger i minnet

Og skriver i dagboken – løst og fast

Om sjøfolk, og livet fra 70 gr. Nord.

LYS

Lysene kommer i greinene.

Og snart lyser hele skogen.

Trærne lyser i sør og nord

Til den store gullmedalje.

De har noe å fortelle oss:

Ta vare på røttene, sier trærne.

Men menneskene ser på lyset

Som en hellig gave.

Menneskene tenker lys

I alle former og rom.

Vi er lysmennesker, og kan lese

Ordet som lyser -

Og skaper nytt lys i millioner år.

Solhimmel-ill.

KREFTER OG NÆRHET - Poesi 1970-1979 – 10 *Sigve Lauvaas

Hemsedal-ill.

10.

FJELL

I nærhet av livet,

Er fjellet.

Det store fjellet i livet

Har også en sang.

Sangen om fjellet er livet.

Jeg synger min sang.

Jeg vandrer i fjellet

Og hviler mitt hjerte der.

Under en foss kan jeg hvile

Mens det buldrer og suser

Av mektige krefter.

Jeg hører navnet.

ØVE

Vi må øve oss

For å se dagliglivet,

Kjenne pulsen i trafikken.

Vi må stadig øve oss

For å bli det vi er.

Fra begynnelsen

Er vi opptatt av å øve,

Bli til noe stort i tiden

Som regjerer

Og skaper i oss en drøm.

Vi øver oss på språket,

Øver oss å være en brikke

I maskineriet

Som holder ut år etter år.

Vi øver å være oppmerksomme

På naboen og de andre, -

Og glemmer å se oss i speilet.

Hvert øyeblikk øver vi å velge,

Ta parti, kjenne glede og sorg.

Vi øver på å ta ansvar

Og åpner oss for de nærmeste,

Så livet kan gå videre.

TIDEN

Tiden er så altfor kort.

Jeg holder det nesten ikke ut.

Tiden tar meg med over alt

I min lille verden,

Og taler til meg med ømhet,

Og løfter meg opp som en klode.

Tiden er treet som bretter seg ut,

Og fjellet som taler i gåter

Om veien til det uendelige rommet.

Alt som omgir oss, er tid

Fra urverket -

Med sol og stjerner, bølger og hav.

Tiden gir oss en vei å gå

Til de levendes land.

KLODE

Klor deg fast på berget.

Vær trofast mot kloden vår.

Kjenn at du hører til

I blåklokkelandet, i fjellet

Mellom krekling og lyng.

Klor deg fast på stien

Og gå de tusen mil mot tårnet,

Som lyser som et solur

Og vekker jorden -

Så våren kommer til sin tid

Og synger navnet.

Foto-ill.