MITT LANDSKAP - Poesi 1970-79 - D4* Sigve Lauvaas

Høst-Ill.

D4.

HER

Lyset er her.

Det lyser fra en full måne.

Verandaen er ferdig.

Utsiktene for en bra høst.

Jeg har fått jobb som slåttekar

På Undheim.

Her var Arne Garborg.

Jeg ser Knudaheiå der oppe

Som et fyrtårn.

Der ble Veslemøy til en legende.

Stjernene gav henne rom

Over hele landet.

Her i lyngheimen dyrkes

For neste generasjon.

Livet går videre med ny kraft

Og nye maskiner.

Hus bygges,

Og himmelsigden lyser

Mot en ny vår på Jæren.

SKRIVER

Jeg skriver ingenting.

Ordene skriver meg.

Mitt liv er skrevet opp og ned.

Skriften på veggen er synlig,

Og det står i bøker.

Mitt liv lever som en skygge,

En pust i korridoren,

På veien til byen eller fjellet.

Jeg er med på lasset

Som ord som lyser

Ut fra mørket.

Jeg skriver ingenting,

Men har en lyslengsel.

Jeg søker kilden, ordene,

Som tar meg med over alt.

Jeg reiser som en hjemløs,

Speider håpefullt en nedlagte gård

I utmarken.

Her levde en familie.

De flyttet til Amerika,

Og kom aldri igjen.

Jeg skriver for døve.

Jeg skriver med uttørket penn.

Ingenting kommer for dagen.

Det er ordene som seiler

Og gir meg luft.

Jeg flyr på sterke vinger

Gjennom natt og dag

Til en fredelig plett.

Her vil jeg hvile ut.

Jeg skriver ingenting,

Og det er stjerneklart.

Jeg har et ansikt som lyser i verden

Og søker en plattform.

Jeg vil høyere opp en dag

For å komme tilbake med visdom

Til å tale ordet

Som lever og skaper liv.

Av jord er jeg blitt til,

Av jord skal jeg gjenoppstå.

Det er inngangen og utgangen.

Og mellomspillet ligger i våre hender.

SANG

Jeg vil synge om en sanger,

Synge om hestehov og løvetann.

De kommer først om våren

Mellom harde steiner

Og snøklokker.

Og hvitveisen kommer frem

Som små lys i verden.

De kjenner på temperaturen

Og gir oss et tegn av vår.

Aldri er himmelen så blå

Som i de varme sommernetter.

Og livet yrer på jorden,

Og ekko av navnet roper i fjellet,

Så vi kan se ditt ansikt.

BÅL

De tenner et bål i natten.

Himmelens bål skal lyse til evig tid.

De hvisker om liv i det fjerne,

Men ingen som har steget opp,

Har steget ned.

Bålet brenner for alle.

Det lyder en stemme i natten.

Og bålet brenner svakt,

Som om den har mistet sin glød.

Snart kommer regn og tåke,

Så kommer is og snø.

Da skjuler himmelens bål seg

Bak tykke skyer -

Til tidens kvern har malt,

Og bildet er ferdig innrammet

Med gull.

ORD

Tause ord forteller.

Jeg lytter i graset, i vinden.

Tause ord i landskapet.

De hvisker navnet, hvisker

Hemmelige ord.

Så kommer våren tilbake.

STJERNER

Stjerner er som blomster.

De synger over jord.

De lyser og gir oss kjærtegn

Fra verdens himmelrom.

Stjerner er som barn.

De vokser til et tre.

De stråler med sin krone

Og gir oss kjærlighet.

UT AV DANSEN

Jeg lener meg ut av vinduet,

Ut av dansen,

Og går lykkelig hjem.

Jeg gikk ikke hit for å danse,

Ville bare se på livet

Og være vitne til alt.

Jeg lengtet å se den ene

Med to myke hender.

Jeg så i vinduskarmen lyset

Fra en gammel stue.

LANDSKAP

Til sist møter vi et landskap

Med klokkelyng og bær,

Med stier i hei og utmark

Og en underlig måne.

Vi møter en grensepost

Der solen går ned om høsten.

Men livet skal seire til slutt.

I kveld er mørke skyer.

Det usynlige landskapet

Forteller fra tusen år.

Vi gir av vår rikdom til alle

Som elsker naturen vår.

Vi trenger et hjem i livet

Vi trenger en jordisk skatt

Gi oss en del av arven,

Så bygger vi huset nå.

Her maler solen himmel,

Og fjellene synger i kor.

Jeg klatrer i værbitt kulde

Til Lofoten langt i nord.

Landskapet preger ditt øye.

Her finner du sjelefred.

Med termos og niste på turen

Høster du kjærlighet.

DAGEN

Dagen kommer inn stuedøren

Og speiler seg i karmen,

Legger seg på gulvet

Og opplyser rommet

Så vi kan våkne til en ny morgen.

Dagen holder oss i hånden

Og varmer sjelen,

Den er som et trekkplaster,

Og suger vår arbeidskraft

Til vi legger oss ned om kvelden.

VI REISER

Alle våre reiser i livet

Skaper en evig vind.

Vi ønsker og lengter å reise

Over alle fjell.

Vi reiser over havet

Med evige bølgeslag.

Vi reiser bak alle horisonter

Til det mektige lyset.

Alle våre reisers mål

Ligger gjemt i ordet.

Vi reiser gjennom skogen

Til et mystisk fjell.

Vi reiser i eventyret,

Og krysser mange grenser.

Vi ønsker å møte den vise

Som skapte verden.

FORNEMMER

Jeg fornemmer fremtiden

I hvert steg jeg tar.

Jeg ser i det blå en lysning

Bak død og grav.

Jeg fornemmer en hellig atmosfære

Som drar meg med.

Ånden og kraften forenes

I kjærlighet.

Jeg fornemmer mesterens mester

På tøfler gjennom land og by.

Og alle som ser den vise

Blir skjult i en evig sky.

Jeg fornemmer at dagen vil komme

Når de rike hjerter blør.

De fattige vinner til seier

I lys av en åpen dør.

MITT LANDSKAP - Poesi 1970-79 - D5* Sigve Lauvaas

Hemsedal-Ill.

D5.

SMIL

Smil mitt liv.

Smil uten å smelte min sjel.

Smil mine dager,

Og la meg se.

La ordene smile mitt liv

Gjennom åpne dører.

Smil meg hjem.

Smil mine barn,

Smil verden rundt.

Se naturen smiler i dag

Som en sommerfugl.

Det er smil over fjell.

Horisonten smiler.

Lyngen er smil på store vidder.

Og solen smiler i tusen stjerner.

Det smiler i vest

Når solen glir ned i havet

Og svømmer sin vei.

Smil som en lilje,

Smil hele natten på himmeltaket,

Smil mine skatter

Og lys meg hjem.

UNG

Ung som en bølge,

Alltid ung og ulærd, søkende.

Speider en hel verden,

Noterer stjerner, måne.

Jeg er under alt

Og beveger meg fra starten

Til isen stuper i havet

Og vi kan gå tørrskodd hjem.

Ung som en knopp,

Innvier livet til verden,

Til sytti favner dyp.

Innvier ordene for publikum

Og går i fjellet

Som en ung løve.

Skal alltid søke lyset.

Er våken til det siste

Og snører min sekk.

FLYKTNING

Jeg er ingen flyktning.

Jeg lever her,

Er fra dalen,

Og stiger som sol og måne.

Reiser på havet

Og glir over gulvet,

Renner titusen meter

I en vill fart mot målet.

Jeg stuper i land

Og speider det ukjente,

Bygger erfaring, lenker ord

Til en høyere sang

Om pilegrimen.

Jeg er en flyktning,

Og kjenner ingen grenser.

Jeg bygger mitt liv

På et nedlagt småbruk,

Og finner veien,

Møter min neste

Og lærer språket.

Jeg er ikke innfødt,

Men seiler i medvind.

Jeg ror min sjø

Og får visdom av ordet

Til natten kommer

Og jeg er i skyen

Over Jerusalem.

VERDEN

Verden er over meg og under meg.

Jeg er akkurat på midten

Som en byggestein, et frø

Som har mange utsikter.

Jeg er et fyrlys i verden.

Jeg er en verden i mitt eget skall,

Og beveger meg.

Jeg lever i tiden som en fugl

Med nebbet i rute.

Jeg skal frem til paradis,

Til englesang i eplehagen

Og knytte skolissene

For en ny dag.

BESTEMME

Jeg bestemmer

Og tråkker skog og vidder.

Jeg går over gulvet,

Og kjenner stiene i fjellet.

Jeg kom hit

Og er blitt en av flokken.

Jeg bestemmer ruten,

Og velger farge.

Jeg går til de evige kornåkrer

Og snaker aks for tiden

Som ruller frem som bølger

Og beveger oss.

Jeg bygger huset,

Bestemmer meg for veien

Og pakker kofferten

Til en lang seilas

På de syv hav.

LESER

Jeg leser romaner,

Og betaler,

Favner livet

Og bølger videre i landskapet.

Feirer høytidene med ordet

Og leser bilder,

Kjenner himmelbuen

Og planter mitt lys

I åkeren,

Leser navnet

Jeg er.

DØD

Jeg er ingen død mann.

Jeg leker, gjenkjenner,

Minnes gamle dager,

Brenner bål

Og ser utover landskapet

Til byen som vokser

Og lyser.

Jeg er ikke død,

Jeg vokser

Og holder meg i tømmer,

Rir på den store hesten

Med ord og bilder

Som taler sitt språk

Til jeg våkner.

Jeg er en vei, leser,

Dyrker mine egne lyster

Og navigerer båten

For å unngå skipbrudd.

Jeg seiler for mitt hjerte,

Jeg lengter en blå himmel

Uten skyer.

SYNG

Syng meg en sang,

Syng morgenlyset frem,

Og blomster og lauv.

La kronen lyse i gull

Så jeg kan se langt

Som en seer i ørkenen.

Syng meg glad,

Og la min lengsel lyse

Som tråder i veven,

Som et språk for hele verden,

Så jeg kan finne meg selv

Blant venner.

HENDER

Jeg favner deg,

Holder dine hender i mine,

Løfter dine hender,

Maler hendene med sirlig hånd.

Jeg rekker deg mine hender,

Og gjenkjenner din varme,

Favner deg,

Holder deg som et barn.

Jeg flyr til deg,

Vender mine øyne imot deg,

Og ser at du er som et lys,

En vennlig hånd

Som åpner seg som en blomst

Og favner tilbake.

Mitt hjerte ser dine hender

Og smelter i tårer.

Du er kjærlighet.

Mine ord strekker ikke til.

Dine hender er myke som fløyel.

Jeg kysser din panne.

Du er min.

ORD

Jeg ser et ord,

Holder det i mine hender,

Løfter ordet frem

Til den store dagen.

Ifører meg krage og slips

Og leser ordet som beveger,

Som setter hjerter i brann

Og smelter is.

  

Blomst i ørkenland-Ill.

MITT LANDSKAP - Poesi 1970-79 - D3* Sigve Lauvaas

K.Herredsvela-Ill.

D3.

JORD

Det roper fra jorden.

Høsten legger seg over alle fjell.

Lauvet blir farget i været.

Gule og røde blader flyr

Som en karusell

Og vifter nakne i vinden.

Det gråter fra skyene,

Og jorden pakker seg inn

Med høstens regn i åkeren.

Varmen lekker ut,

Og jorden blir brun og trist.

Fjellene blekner mot natten.

Jorden maler med gyllen pensel,

Og gir seg til alle mennesker.

Fargerike bilder åpner våre øyner,

Så vi kan se hvor rike vi er.

Til sist åpner jorden seg,

Så vi kan komme inn

Med all vår smerte og lengsel

Til evig liv.

HAGEN MIN

Min hage har mange epletrær

Som blomstrer om våren,

Og gir rikelig frukt.

Jeg gråter av pæretrærne,

Som far måtte sage ned.

De var for farlige å klatre i.

Men plommetrær gir fin blomstring,

Og hagen er rik på bær.

Alt er en Edens hage.

Her bor jeg, og klatrer

Til jeg ikke orker mer.

Da hviler jeg i skyggen

Til steingarden.

TO

Det er to

Som elsker hverandre,

Og har blitt enige om å treffes

Ved et bestemt hushjørne.

De har et mål å møtes ofte,

Men det blir bare med lengsel

De to ble kjærester på avstand,

Og lukket alle dører

For byens larm.

De reiste fra hverandre

Etter skole og eksamensfeber,

Og ble aldri et virkelig par.

Men begge drømmer

Om å være to.

Veiene gikk fra hverandre,

Og ingen kom tilbake

Etter ferien.

Begge lever nå alene,

I fred og ro.

ALT

Alt jeg samlet av minner,

Ble lagt i grus.

Frimerkene fløy,

Og dikt ble brent på bålet.

Alt jeg levde

Var en tilbakelagt reise.

Tiden hadde snudd opp ned

Og hvisket i gamle spor.

Alt jeg ville, var å skrive

Ordene frem i lyset.

Jeg ville dele brødet

Og se himmel på jord.

Alt jeg samler er en byrde.

Tiden tørker støv.

Ordene skal være gylne

Som modent korn,

Så menneskene kan spise seg mette.

Da takker jeg for livet

Med åpen dør.

ORDENE

Det er ikke jeg som bestemmer ordene.

De kommer som knopper

Og bestemmer selv blomstring og tid.

Ordene er som luft.

Vi trenger ordene for å leve.

Verden er tettpakket med ord

Som flommer i alle elver,

Og breier seg ut i havet

Som bølger og vind.

Jeg kan ikke bestemme alt.

Jordene er skapt av ordet som forvandler

Og gjør menneskene unike

I en verden full av skygge og myr.

LIKEGYLDIG

Vi kan ikke være likegyldige

Til den rasende farten på motorveien,

Til trikkeskinnene, og spor nummer en

Til månen, til mars

Eller en annen planet som svever

Og skaper balanse i rommet.

Vi må være med i diskusjonen

Om kollektivtrafikken,

Og toget fra nord til sør

Som binder oss sammen til ett folk,

En nasjon med samme språk,

Med tusen dialekter.

Vi kan ikke være likegyldige til maten vi spiser,

Til produksjonen,

Om den skal skje i Norge eller USA.

Vi må tenke langsiktig, og ikke ta alt for gitt.

En dag kan hungersnøden ramme oss.

Tiden vil vise om vi handler for sent

Til å redde våre kornåkrer og melkeprodusenter.

Dyrtid, rasjonering og katastrofe

Kan ramme selv den rike.

FØLGE DEG

Jeg vil følge deg hver dag.

Om det så var til Nordpolen,

Vil jeg følge deg.

Du er den eneste jeg vil ha.

Deg vil jeg elske hele livet

Til døden skiller oss ad.

Jeg vil følge deg i mørket

Og i lyset,

Kjempe for vår rett til å leve

Midt i strømmen av massen

Som hoper seg opp i byen

For å finne jobb og luksus.

Jeg vil følge deg som min eneste,

Og holde deg i hånden

Gjennom tykt og tynt –

Til huset er ferdig,

Og vi kan slappe av

Med barn og barnebarn.

Jeg vil følge deg til slekten i Amerika,

Og lete etter spor på veien

Fra Karasjok til Lista,

Fra grensetraktene til de ytterste skjær.

Og vi skal være ett

Til hanen galer for tredje gang.

BARNDOM

Jeg hørte fly på 50-tallet,

Spiste brisling på 60-tallet,

Og hentet blåbær for salg på torget

Til det ble mørkt.

Jeg rodde til Usken og Kalven,

Og var stor med egen båt.

En geit kan sloss mot bølger

Og pløye dypt.

Nå er alt et gammelt minne.

Geita ble brent på bål.

Jeg drømte om å reise ut en dag

Og finne meg en havn

Med blomstrende epletrær

Og kjærlighet, -

Før jeg gikk i land som gammel fisker.

Det ble med drømmen.

VERDEN

Verden er fylt av tårer,

Aviser og tårer.

Og mennesker famler i gatene

Og taler i fart, overfladisk,

Og haster videre

Med bremmete hatter og kaps

Som blåser i vinden.

Menneskene serverer

Og planter blomster i hagen.

De reiser med tog og fly

Og kjenner knapt naboen,

Som strever med bleier

Og omgangssyke.

Verden er fylt av lidelser.

Bilder i avisen vitner om det.

Og tv kommer for fullt

Som en ny innretning i hjemmet.

Bilene drar til og fra,

Og butikkene holder åpent lenger

For å tjene mer.

 

Lysebotn-Ill.

MITT LANDSKAP - Poesi 1970-79 - D2* Sigve Lauvaas

Terland Klopp-Ill.

Del 2.

LAUV

Alt vi ser, visner bort.

Men de forgjengelige ting

Har fortrinn i evigheten.

Fattighus blir slott,

Tiggere blir rike.

Det er tid å reise oss,

Kjenne varmen fra oven,

Fra tusen himmellys.

Lauvet gjødsler marken.

Og døde står opp.

Fødsler gir fremtid og håp.

Rikdom følger i våre spor

Graset gror på bøen.

JEG ER

Jeg lovpriser sangen. Jeg er

Med ånd, sjel og legeme.

Jeg synger om mitt eget liv

Og tilhører 50-tallet.

Det forrige århundre krevde sitt.

Vinteren var lang,

Kulden et tungt åk.

Jeg innbyr mine nære venner

Til en times underholdning.

Les ordene gjennom stormfulle høyder,

Til fedrenes paradis.

Jeg forteller om min oppvekst,

De tusen fallgruver og veikryss

Frem mot målet.

Jeg er ingen gammel mann,

Men har høstet erfaringer

Som bygger en solid plattform,

En rampe for en himmelstormer.

Jeg lovpriser huset, og fjellet

Som bærer oss alle.

Jeg holder ikke livet for narr,

Men ser fremover

Som et nyfødt barn.

VEIEN

Jeg vet det er mange veier

Som fører til målet.

Om vi lever i havgapet,

På den ytterste øy,

Eller innerst i en fjord,

På fjellet eller på vidda, -

Alle har en vei å gå.

Hele livet går vi på denne veien,

Som har mange svinger

Og mange kryss.

Vi må hele tiden velge retning og mål.

Alt ligger foran.

Det som er bak, er historie.

Vi må slepe båten med oss,

Så vi kan komme frem i tide.

BARE EN

Bare en har dødd for alle,

Bare solen gir oss håp.

Bare en kan redde verden,

Og alle er i samme båt.

Bare en har skapt. Vi lever.

Bare en er frelser vår.

Måne, sol, og tusen stjerner,

Lys vår vei med himmelbål.

Bare en er kraft og ånd.

Døve hører, lamme ser.

Bare en kan gi svar på gåten,

Om vårt liv og reisen her.

SORG

Ta bort sorgen,

Ta bort sykdom, død og krig.

Gi oss vennlighet og mildhet.

Sy blomsterklær til dine barn,

Så vi kan se din vei

Og følge dine spor til evig tid.

La ikke sorgen tynge oss ned,

Så vi ikke ser din himmel.

La visdommen åpne våre øyne i dag,

Så vi kan lære av ordet

Og følge de evige stier.

JORDEN ROPER

Jorden roper til vår sjel,

Jorden roper fra fjellet

Til sin hop av mennesker,

At krigen må opphøre,

At timen er nær.

Porten blir stengt.

Jorden tar ikke imot mer vanære.

Den skal renses til en ny vår.

Jorden roper til hjertene:

Hold hytten varm

Så vi kan møtes snart

Ved brønnen.

MUSIKK

Alle dager er levende

Fra begynnelsen.

All naturen spiller fiolin.

Det er strenger i luften

Som får meg til å fryse.

Mitt innerste rom

Blir fylt av fred.

Musikken beveger hele jorden.

Jeg er målløs

I kraften av naturens mektige spill.

Det er som en ånd

Farer inn i min sjel,

Det er som forvandlingens time er kommet,

Og jeg skal få fred.

KJÆRLIGHETEN SKAPER

Kjærligheten henger sammen

Med ordet om korset,

Og vokser i styrke fra dag til dag.

Kjærligheten søker et rom

I ditt og mitt hjerte,

Så vi kan bli fylt av lys,

Så alle kan se.

Kjærligheten er fjellet

Vi bygger våre liv på,

Kjærligheten er kornet

Som modnes

Og gir hundre foll.

Hvert menneske er et bilde

Av Guds ansikt.

I Betlehem ble kongen født

Til vår jord

For å forkynne fred.

NÆRHET

De kommer nær meg.

Skogen er nær mitt hjerte.

Bygden er en del av meg.

Menneskene kommer imot meg

Som fuglevinger, som lauv og gras.

Nærheten utvikles over tid,

Og blir borte over tid.

Jeg trasker alene hjem for å hvile.

Snart er jeg en vissen grein i hagen.

Skogen vokser. Men alt taper seg

Når høsten banker på.

Barnet er en del av oss, fremtiden.

Det er alt vi kan gi av vårt blod.

Våre hender er myke.

Ømt tar vi barnet i favn,

Og takker for livet.

BÅTEN

Jeg ror min sjø.

Min båt er fast og god.

Jeg ror hele livet, i all slags vær.

Båten bryter bølger,

Skraper is

Og lener seg mot solen.

Tiden ror i båten,

Og jeg ror min sjø til jeg sovner

Og alle lys er slokket.

Når sjøen tier, er det forbi

Med flere utflukter.

Da må jeg dra båten i land

Og vente

Til himmelen skriver

Navnet mitt.

JEG TROR

Jeg tror jeg skal overleve.

Sykdommen skal ikke binde meg,

Døden skal ikke skille meg

Fra alle mine.

Jeg tror jeg skal se en ny dag,

Kjenne sol og varme,

Nærhet og erobring.

Jeg tror på et nytt liv.

Jeg tror min høyre arm skal løfte seg,

At mine bein skal bli lette,

At jeg skal kunne gå på fjellet,

Der jeg gikk som barn.

Jeg tror på en fornyelse i kropp og sjel,

At jeg holder meg ung og frisk

Til alle dagene er talte,

Og frukten er moden for høst.

ELSKER

Jeg elsker den som elsker meg,

Som kommer med et smil,

En hånd til møte.

Jeg elsker kroppen,

Elsker å kunne vandre fritt

Og kjenne sol og vind.

Jeg elsker å skrive dikt

Om livet mellom høye fjell.

Jeg elsker lyset.

Jeg elsker engler, blide fjes

Og ord fra dype brønner.

Å elske er en stil, en smak,

Et levesett som gjør meg glad.

Det sprenger alle grenser.

Jeg elsker livet.

 

Landskap-Ill.